Den er for de store og de små,
de mange og de få.
For søte Petter lillebror,
og ja tenk, alle barn på jord.
Det er viktig at du følger med,
for det blir mange ting å se.
Mange små detaljer gjemt,
ting som ikke må bli glemt.
Så nå vennen min,
sett deg ned, åpne opp ditt sinn,
så skal fortellingen vise deg
at du alltid kan velge en annen vei.
Da begynner jeg.
Langt inne i skogen vi befinner oss.
Ikke langt fra skogens vakreste foss.
Der bor det en liten bjørnejente,
med bjørnemamma og lillesøster i vente.
I et bittelite tømmerhus de bor,
langt der inne, hun og mor.
De arbeider og sliter begge to,
for tak over hodet og fred og ro.
Det får de når mørket lager kveld,
da er sofaen klar med pledd, kakao og stell.
Det er hva bjørnejenta liker aller best,
når peisen varmer og slitet tjener seg mest.
De har alt de trenger i sin lille stue,
alt deres bjørneliv ønsker seg i nuet.
Og slik har det vært i mange år,
alt det bjørnejenta vil ha hun får.
Men i sitt syttende år blir noe annerledes.
Normer og rutiner overtredes.
Hun føler seg ikke like tilfreds som før.
Noe mangler, selv om det ikke bør.
Mor og nå lillesøster ser på jenta med spørrende blikk,
var hun ikke glad for alt hun fikk?
Hvorfor ville hun ikke sine friere ha?
som hver dag banket på å sa;
Vil du gifte deg med meg?
Bjørnejenta sa alltid nei.
Bjørnemor og bjørnesøster skjønte ikke sin arme råd.
Hva skulle de finne på?
Da dørklokka igjen sa `ring, ring`
pakket bjørnejenta sine ting.
Alt var perfekt der hun var,
men hun måtte finne sine egne svar.
Ville hun gå i sin mors fotspor?
Skulle hun gå mot øst, vest, sør eller nord?
Med gode ord, tårer og kyss,
sa hun farvel og gikk med et ønskedryss.
På jakt etter eventyr,
ville hun krysse skog og myr.
Langt om lenge, lengre enn langt,
hun hadde tenkt så mangt.
Møtt gale bjørner og nye venner på sin vei,
dette kunne hun da aldri gå lei.
Mange år hun var på utkikk,
nye bjørner, nye verdener hun sett fikk.
Hun slukte hver detalje og gledet seg,
over alt det forskjellige, ja over deg og meg.
Hvordan kunne dette ha stått uberørt,
av alt hun kjente fra før eller hadde hørt?
Nye teknikker, nye tenkemåter.
Det, tenkte hun, er slik verden låter.
`Tenk alt jeg kan vise dem,
alt jeg har med meg når jeg kommer hjem`
Men en dag snudde lykken til tragedie og smerte.
Kanskje alene ble for vanskelig uansett hva hun lærte.
Forbannelse og jævelskap vendte seg mot henne,
og bjørnemors trøst var på jordens andre ende.
Men som hun fort så,
var dette en tragedie hun hjemme aldri ville få.
Så da ville kanskje heller ikke mors favn,
være det som fikk henne i havn.
Hun ble født på ny, en ny bjørnejente,
fra liggende i fosterstilling uten hjelp å hente.
Hun reiste seg i takt med at hennes selvtillit økte,
endelig hadde hun jo funnet det hun søkte.
Et liv med forbannelse og uutholdelige sår,
en virkelighet hun aldri ellers får.
Uten den, ekte følelser og risiko,
så hun at hun aldri ville finne ro.
For etter storm kommer solskinn,
det er hva bjørnejenta lærte av livets første trinn.
Hun vender så hjem for litt eller for lenger,
livet vil nå gi henne det hun trenger.
Hun har funnet sin styrke, funnet livet,
styrken å satse for å søke etter drivet.
Tenk hun ser nye ting der det kun er gamle,
hun ser nye muligheter hun kan samle.
Kanskje på sin neste ferd for å finne sitt sinn,
da i sitt livs andre trinn.