Spillet har begynt.

Det er hvit og rød og grønn. Ikke blå. Den får ikke være med. Det er en slik brikke ingen vil ha med. Den ingen liker.

Den grønne er den jordnære. Brikken alle liker, men innerst inne frykter.
Den røde er den energiske, den svevende brikken. Den man vil like, men som blir for mye noen ganger. Fargerik.
Den hvite er den som ikke er der. Brikken representerer tomheten. Fargeløs.

Den grønne er dødelig ærlig. Derfor skaper den uro. Grunnen er at mennesket har en tendens til å tror at alt har en mening. Man tror det hele bygger på harmoni og sannsynlighet.. men plutselig kan den grønne vise at det ikke stemmer. Den grønne bryter når den vil med hva den vil. Den kan lage en egen fornuft, som ikke stemmer med noe man har sett før. Dette gjør den farlig. For det er den grønne som bestemmer hvordan ting ender.

Den røde kan man le av, man kan ha det morsomt med den. Man vet aldri hvordan det kommer til å ende, man vet aldri hva som kommer til å skje. Men det er ikke den røde brikken som bestemmer livet. Det den sier kan vise seg å være usant. Det er bare den grønne som kan kontrollere sannheten.

Den hvite er ikke der. Men det som er så rart, er at den burde være der. Spillet blir ikke helt uten den, eller med den. Det er ikke sikkert det var ment at den hvite brikken skulle være der, men tomheten den brer over spillet er umulig å unngå.. umulig å ikke kjenne.

Hvilken rolle var det den hvite hadde? Var den der en gang? Eller er det litt av spillet å finne den hvite? Er det førstemann som finner den hvite brikken som vinner?
Det finnes sikkert mange andre spillere her, mange andre farger. Men det er bare den grønne og den røde som får spille. Det er bare de og den hvite som får være der, eller ikke være der..