Så fort

Dagen gikk fryktelig fort. Hun funderte over hvordan fryktelig ble brukt i så mange sammensetninger. Hvordan kan man si at noe er fryktelig vakkert? Fryktelig bra? Er det fryktelig, så kan det vel for faen ikke også være bra? Bestem dere, tenkte hun. Ikke driv med så mye forskjellig drit på en gang. Hvilken vei vil dere egentlig? Den fryktelige veien eller den vakre? Noen bestemmer seg kanskje aldri, men bare lar veien gå for seg selv. Hun var ikke en av de. Veien gikk dit hun ville, hennes vei. Som oftest.

Veien kroket seg så fint langs kjernet. Hun gikk bare der om natten, bare når dugget hadde lagt seg på gresset. Bare når månen stod på himmelen og lagde lyset hun levde for. Lyset hun alltid hadde med seg, hvor hun enn gikk. Selv om det var dag og solen stod der istedet. Selv om det var regn og bare skyer. Det var akkurat som hun hver natt dro hit og sanket inn lyset slik at det kunne følge henne hele dagen, for så å møte henne igjen på natten. Sov hun aldri? Jo, det gjorde hun faktisk. Det fantes bare ingen rytme man kunne se. Hun sov noen timer av gangen, og ikke til faste tider. Det var sånn hun ville ha det. Og det var også sånn det var. Det var den veien hun hadde valgt å gå.

Hun levde på lyset, lyset hun fikk hver natt. Men noen netter var vanskeligere enn andre, hun visste det. Ikke alltid var månen like lys, ikke alltid kunne man skimte den gjennom skyene. Noen ganger, på hennes fryktelige netter så er den ikke der. Da må hun leve på et lite lys, et som ikke er noen god erstatning, men som får henne til å overleve dagen. Det er det lyset som viser seg i overgangen, rett etter solnedgang og rett før soloppgang. Bare noen minutter, så er det borte. Det holder kanskje akkurat. Kanskje må hun sove mer den dagen. Kanskje må hun gjøre ting litt annerledes, men hun vet lyset kommer igjen, det svikter henne ikke. Hun vet at det alltid kommer tilbake. Hun skimter det bak der. Det viser seg til henne. Det fyller henne med mening, med glede, med en brusende følelse av forelskelse. Hun legger seg ned i det duggfylte gresset, puster det varsomt inn, lukker øynene og nyter. Hun kjenner det på huden, det varmer. Hun kjenner det i brystet. Det stikker så frysningene ruser gjennom ryggraden. Men det gir henne noe, noe hun vet kommer til å vare. Hun åpner øynene og smiler. Det skinner så vakkert. Så fryktelig vakkert.