Storm

Duvende på skyer. Var slik han beskrev det. Skyer med uvær.. Torden, lyn, tåke, lys og mørke. Han fant ikke noe system, noen rekkefølge eller noen skillelinjer.

Lenge var han der. Lenge. De tre auraene som viste seg spant om og rundt hverandre. Beskyttet han.
Til mørkets aura en dag huket tak i han. Slik han hadde hørt skje. Andre. Lyn lyste ikke opp. Tåke suddet ikke til. Et kort øyeblikk kunne han se alt blendende klart.

Stikkede klart. Så virkelig som ingenting hadde vist seg for han før. Men så dro mørket han med. Dyttet. Trakk. Falt.. han var der. Fanget. Så langt ned ingen kunnen nå. Ingen finner hverandre i et slikt mørke. Varme, kulde og samvær eksisterte ikke lenger. Et apatisk Ingenting.

Auraene la seg som tette ringer rundt han. Altomfattende. Dekkende. Mørket helt inntil. Det strøk og berørte han. Pisket ikke, men var hele tiden nær. Nummet han fra alt. Gjorde han blind av virkelighet. Drepte drømmer og følelser og ord. Han så bare det som var. Mørket.

En aura av tåke la seg over og rundt. Den forsøkte å beskytte, uvirkeliggjøre, men fikk det ikke til denne gangen. Mørket hadde dekket innsiden for godt. Tåke i svart mørke har ingen hensikt.

Auraen av lyn forsøkte å slå igjennom, men maktet ikke nå. Lyn av lys, varme og smerte nådde ikke inn. Det han hadde fryktet ville han nå ha. La meg kjenne noe mektig, forsøkte han si. Uten hell.

Fortapt, men formet. Som et system ingen så.

Tre auraer gjemt fra verden. Ingen så de, for lengst ut lå kroppens ytre. Tre auraer rundt hans sjel. Først om og i hverandre, så rene og adskilt. Utenfra kunne ingen nå inn. Ingenting synes i mørket uten lys.