Skjult

Store søyler som beskytter den. Skjuler den?
Jeg smyger meg vei under, inn. Først et lite rom. Av uvitehet. Et rom av naivitet. En mann møter meg i døren. Øynene hans ser meg ikke, men enser meg og dømmer meg. Avvisning.

Stillheten slår mot meg. Følelsen av skyld. For at jeg er til. Jeg beveger meg videre. Følger de andre. Luen glir ned fra hodet mitt.. presses ned.
Lys, statuer, mektighet, maskulinitet. Makt. Rommet der vi samler oss. Jeg lytter, men jeg hører ikke ordene som sies høyt. Rommet så stort, så utsmykket. Så kvelende.

Det kan romme mye. Men ikke meg. Det godtar mye, men ikke meg. Min litenhet overvelder meg. Luen glir på igjen som skjold. Skjold mot følelsen som holder meg fast, som hater meg. Fylt med makt, mord og fordervelse. Ondhet kledt i hvitt.

Jeg må velge om jeg skal se bildene, momentene med blindhet, eller om jeg skal ta de inn. La de snike seg inn i meg.
Det blir for mye.
Jeg smyger ut.

Det er første og siste gang mine føtter entrer den katolske kirke i hjertet av Vilnius.