En trygghet. Angst. Hva om jeg så noe jeg ikke ville se? Døren virket så langt unna. Dørkarmene så harde, gulvet så kaldt. Som jeg var forstenet i jorden. I asfalten. I driten. Det lå noe der inne, som jeg kanskje ikke ville se. Asfalten ga slipp, bare litt. Jeg beveget seg mot, festet øynene på noe som ikke var der. Sakte, stoppet, men så fortsatte. Skjelvende, nysgjerrig, håpende, mest av alt håpende. Jeg ble stående i døråpningen. Der det var hardest. Der det var vondest. Der passet jeg best inn.
Men så kom ikke forferdelsen. Jeg beveget meg mot, og det gikk lett. Plutselig fløt jeg. Det fantes ikke hardhet lenger, omgivelsene var blitt til mykt gress, til enger, til blomster. Det vakreste av alt lå der. Og tryggheten hun blomstret hvisket over meg. Det var godt. Mykt, varmt, sovende. Tårene bare trillet, de hikstet ikke lenger. Fredelig, godt, betryggende. Hun sov. Jeg har sett det tusen ganger før. Akkurat sånn. Nesten akkurat sånn. Dette var ikke noe nytt. Dette var den vakreste kjæresten som sov. Dette var min store kjærlighet som sov. Dette var silkemyk varm hud og godhet som sov.

Nei, det er klart dere ikke kan ta henne, hun sover. Her vil jeg ikke bevege meg fra. Sittende der. Jeg så at hun pustet. Hun sov. Jeg forsøkte å smile, ville smile, gjøre noe, men var lammet.
Trygghet. Bli her. De må ta henne nå. Jeg skjønner ikke. Hvorfor de skal ta henne med. hun sover. Hvorfor det skal bres noe over henne. Hun sover. Skjønner dere ikke at om dere pakker henne sånn inn, så får hun ikke puste????

Båret ut. Tomt. Alt ble kaldt igjen. Gulvet var det nærmeste. Gulvet var der jeg ville bli. Tomt. Skjelvingen fortsatte. Jevnes med gulvet. Tomt. Helt tomt.